“Det er en merkelig tilfeldighet at ordet ærlighet utgjør en vesentlig del av ordet kjærlighet.”

- Ruben

ÆRLIGHET

Jeg sliter litt med å knytte og beholde særlig nære relasjoner til mennesker som feks sier en ting, men tenker noe annet eller hvertfall noe mer. Antar det er slik for de fleste av oss egentlig.

Ethvert solid forhold trenger jo en grunnmur. Jeg tenker at en slik grunnmur, en solid en, består av tillit, toleranse og ærlighet – med andre ord; respekt og kjærlighet. Bindes for øvrig sammen med god kommunikasjon.

Jeg har testet hvor langt jeg greier å ta relasjoner uten alt dette helt på plass. Det jeg opplever, er at det kommer et punkt hvor en form for beskyttelsemekanisme trer inn – jeg tar avstand. Det er jo slik, hvertfall for meg, at en gjerne har flere grenser på veien inn til ens innerste, og grad av trygghet – på seg selv og andre – i stor grad avgjør hvor langt inn man slipper de ulike mennesker en møter.

Det å knytte relasjoner blir forsåvidt litt som forplantningen. Mange får komme inn den første grensen, så blir det færre og færre jo lenger inn man kommer – helt inn kommer som oftest bare en om gangen.

For øvrig en interessant reise i en selv å teste og tøye disse grensene. Selv om det er litt kjipt å finne at uansett hvor mye man jobber med en grunnmur, blir det aldri mer enn et luftslott.

Som så ofte skjer, skled jeg nå litt vekk fra den opprinnelige tanken som var da jeg begynte å skrive. Men så får det heller bli hva det ble. Uansett, ærlighet er altså noe som for meg er essensielt viktig for å oppnå en god og nær relasjon. Det er innmari befriende med mennesker som sier hva de tenker og ikke prøver å pynte for mye, ikke prøver å skåne en. For det er jo ofte det som blir brukt som begrunnelse for disse såkalte hvite løgnene, beskytte og skåne. For meg blir det mest nedlatende og ødeleggende. Ærlighet er respektfullt i tillegg til befriende.

Så er det et punkt hvor jeg ikke helt greier å fullføre min tankerekke. Dette med åpenhet vs ærlighet. Krysningspunktet mellom disse to faktorene. For jeg har en ide om at det å si absolutt alt man tenker, ikke nødvendigvis alltid blir det mest ærlige. Men greier ikke helt å fullføre den tankerekken. Det er vel noe med at alt man tenker ikke nødvendigvis er sannhet. Det behøver vel ikke engang nødvendigvis tilsvare ens egen sannhet. Det er også noe med at samme hvor åpent et menneske fremstår, skjules det som oftest ganske mye likevel. Det er ikke ofte jeg har åpnet helt inn hvertfall, men de ganger jeg virkelig har prøvd å gjøre dette, har det vært fint – uansett utfall. Det å risikere er noe av det som gjør livet interessant og gøy. Samitdig finnes det jo en grense for hvor langt man kan gå før det å åpne seg gjør en mer lukket. Men man må jo også våge for å tørre.

Men nå skled dette helt ut. Dette skulle egentlig være om ærlighet og inneholde mindre jeg og flere ?. Uansett, la oss gå for ærlighet.

“Kjærligheten blir berøvet sin største sjarm når ærligheten forlater den.”
- Jean-Jacques Rousseau

Skifte lyspære.

Det å skifte en lyspære er jo fort gjort. Eller det kan være det hvertfall.

Jeg skulle skifte lyspære i gangen i dag. Da trenger man noe å stå på og jeg var på vei etter en stol som vanlig. Så kom jeg på den trappekrakken jeg har stående ute i bua. Den burde jo egentlig være inne og tilgjengelig i slike tilfeller som når man  feks skal skifte lyspære. Var faktisk derfor jeg kjøpte den i sin tid. Så ok, da går man for å hente den inn.

Ikke overraskende var den trappekrakken blitt nedstøvet og ikke helt ren etter oppholdet ute i bua, så den måtte jo vaskes. Men den ble likssom ikke helt ren og pen nok. Dermed fulgte naturlig nok den gode ideen om å male den. Jeg hadde jo også et malingspann stående – lyseblått, men ok. Maling og kost ble så hentet, plast lagt ut og trappekrakken malt.

Dette tar jo tid – med tørking og alt. Så da ble det til at jeg gikk tilbake til det å hente en stol for å få skifta den lyspæra. Tok av kuppelen først, slik man gjerne må. Den måtte jo vaskes selvfølgelig. Som sagt så gjort. Men så måtte man selvfølgelig tørke litt rundt og – dermed hadde man brått vaska taket.

Siden jeg da var godt i gang, kunne man like gjerne ta veggene, listene, dørene, gulvet og skapet og. Fikk hengt opp skotørkeren igjen. Tømt skap for sko, vasket sko og satt de inn igjen – etter å ha sortert bort de utdaterte selvfølgelig. Oppbevaringsbokser måtte jo da også tømmes og vaskes og ryddes inn i igjen. Man fikk også sortert bort uteklær som ikke lenger er i bruk. Veskene står pent på rekke på nyvaska hylle. Til og med kleshengerne er nyvaska.

Gangen ble med ett helt strigla.

Så nå er det vel på tide å få skrudd i den lyspæra og.

Man er på gang.

Sitat

“Røyken stiger rett opp selv om pipen er skjev.”

- tyrkisk ordtak

Musikk

Gabriellas sång.

Diagnosen.

Denne uken fikk jeg satt diagnosen ADHD/ADD. Jeg jobber fortsatt litt med å finne ut akkurat hva det betyr for meg. Jeg antar det er en bra ting å ha fått satt diagnosen, men føler meg ikke helt sikker. Det kan jo forklare mye i mitt liv, men forandrer egentlig ingenting. Håpet er at det kan føre til at jeg finner noen verktøy som kan gjøre hverdagen litt enklere å mestre, men jeg kan ikke forstå annet enn at jobben vel blir den samme uansett. Og teorien om livet kan jeg jo allerede, praksisen er hvor jeg til tider kommer litt til kort. Så skal det være medisiner som skal gjøre dette enklere. Det greier jeg ikke helt å forstå, men er villig til å prøve.

Det mest irriterende for meg, er at jeg har så innmari mye i meg og mitt hode som aldri helt kommer til sin rett. Det føles litt som dette: “Mange med ADHD eller ADD uttaler at de har et “røykteppe” rundt hjernen som fungerer som en slags “mur” som hindrer dem i å utnytte sitt fulle potensial. Man vet gjerne hva som er bak muren, men klarer ikke å “se” det.” http://www.adhdsymptomer.com/adhd-symptomer-test/adhd-symptomer-har-jeg-adhd/
Første gangen jeg var innom tanken om at det faktisk kunne være slik at jeg hadde ADHD/ADD, var for 4-5 år siden da jeg ble kjent med en som har dette. Jeg lærte da mye om det, leste ei bok han lånte meg og tok testen. Det var innmari mye som stemte, men jeg slo det fra meg – for hadde det egentlig noe å si om så var tilfelle? Livet måtte jo leves uansett. Og kanskje ønsket jeg bare en knagg å henge alt på, slik at jeg så spøkelser på høylys dag.

Etterhvert begynte jeg å slite litt mer. Depresjonene begynte å bli dypere og tettere. Jeg slet med hus og hjem, økonomi og jobb – i det hele tatt med hverdagen. Og kroppen ble også fysisk dårligere.

Jeg tok frem tanken om ADHD/ADD igjen. Og jeg leste på nett – selvfølgelig. Blant annet fant jeg dette: http://webgifts1.com/blog/?p=436 og jeg postet dette innlegget i ei gruppe jeg var i på nett:

“Jeg har lest litt om ADHD – bla dette:

http://webgifts1.com/blog/?p=52

Det var som å lese om meg selv.

For å plukke ut noe:

Dette: “Hyperaktivitet hos jenter og kvinner kan også ta andre former enn det vi vanligvis forbinder med en hyperaktiv atferd.  Noen er hyperverbale med uavbrutt prating og andre er hypersosiale med stor pågåenhet overfor andre.  For noen tar hyperaktiviteten for av hyperseksualitet.  Mange er utprøvende i forhold til rusmidler.  for andre igjen dreier det seg om hyeraktiv tankevirksomet i form av tankesprang som pågår i ett sett og aldri lar tanken hvile.” Spesielt det siste om tankene.

Slik var jeg: “Frustrasjonsterskelen er ofte lav og de overreagerer fort med å la følelsene ta overhånd.  Hjemme er de ofte negative og irritable og alt som i deres øyne er galt, er alle andres feil.  De fremstår ofte som glemsomme, uroganiserte og med liten evne til å koonsentrere seg om noe særlig lenge av gangen.” Har etterhvert lært meg å ikke skylde så mye på andre. Følelsene er der fortsatt, men har lært meg å kontrollere de litt bedre. Glemsk har jeg alltid vært, men da slik at enkelte ting sitter spikret for alltid – tlfnr feks, og enkelte ting folk sier – mens andre ting greier jeg aldri å huske. Uorganisert vet jeg ikke – er sånn orden-i-kaoset-person, og er avhengig av system inne i skap feks, mens annet kan flyte rundt. Ellers liker jeg best å ta ting som de kommer og greier ikke planlegge langt fram i tid. Når det gjelder konsentrasjon, er det litt slik for meg at når jeg først kommer inn i noe, kan jeg holde på veldig lenge – glemme tid og sted og alt annet – helt til jeg plutselig detter ut pga et eller annet. Jeg kan konsentrere meg, men ikke om hva som helst, når som helst. Jeg kan lese lange tekster, men ikke hva som helst, når som helst.

“Hovedsakelig uppm. type jenter og kvinner er ofte svært sjenerte og misliker sterkt fokus på egen person i forsamlinger.  Noen opplever direkte angst ved tanken på å skulle si eller lese noe høyt i en forsamling.  angsten kan også bli et hinder for å greie å uttrykke seg, selv om man vet svaret, til og med alene i samtale med en annen.” Jeg kan vite akkurat hva jeg skal si, men i neste øyeblikk har veggen i hodet stoppet alt.

“Det er vanskelig å holde seg på sporet og de fleste blir fort slitne når de løser oppgaver eller leser.  Uoppmerksomme jenter og kvinner har en tendens til å være uorgaiserte og glemske.  Mange har store bekymringer rndt skolearbeid eller jobb og svært liten tro på egne evner.  De undervurderes ofte med hensyn til intelligens fordi det er svært vanskelig for dem å yte i forhold til sitt potensiale.” Dette har jeg hørt før, men har blitt forklart med mitt hørselstap.

“De med høy intelligens kompenserer for vanskene i mange år med sine sterke intellektuelle ressurser.  Mange møter imidlertid veggen etter noen år pga stadig økende krav i utdanning og jobb, kombinert med krav til sosial fungering og eventuelt familieliv.   Det blir for noen simpeltheten snakk om overbelastning over tid.  For en del stopper det helt opp.  Depresjon og angst kan da ta overhånd.” Jeg har bestandig ment at mitt problem har vært at skolen ble for lett, at jeg ikke trengte å anstrenge meg og derfor ikke hadde gode studievaner da det ble tyngre. Angst vet jeg ikke mye om, men tror muligens jeg har vært gjennom noen depresjoner eller noe. Det vet jeg andre tror og.

“Mange har søvnvansker fordi hjernen ikke greiser å slappe av.” Vet jeg alt om og er konstant trøtt.

“Mange har vanskeligheter med å organiserer seg selv og sin familie, passe på avtaler,  styre sin økonomi og passe en jobb.   Kapasitet til et sosialt liv er det få som har.  Noen strever med å forplikte seg i nære vennskap som lett oppleves for tett og innvaderende.  For mange er det snakk om overbelastning på et overfølsomt system.   Det er vanskelig å formidle til andre at de har det slik.   De strever for å svare til omgivelsenes forventninger.  Mange opplever å komme til kort og forteller om lav selvfølelse og sosial angst.” Sliter med å få ting til å gå opp, finner ikke overskuddet og lurer litt på hvordan folk får det til. Men selvfølelsen er heldigvis blitt ok da.

“Mange jenter og kvinner med ADHD er overfølsomme på forskjellige områder.  Noen sier at de kan fornemme andres innstilling til dem selv på det personlige plan.  Enkelte er svært følsomme for lukt, smak og/eller lyder, eller har problemer med forskjellige stoffer i klær mot huden.  Noen greier ikke å stå i kø derman kommer borti andre og misliker sterkt å bli berørt.  Overfølsomheten kan føre til mange “vondter”.  Samtidig kan noen bli overfokusert på det som virker behangelig, f.eks å stå i dusjen.” Jeg leser folk veldig godt – har forklart det med mitt hørselstap. Jeg er glad i nærhet, men kun fra ca 3 personer – mine barn og kjæresten. Ellers er jeg liker jeg kun unntaksvis å bli fysisk berørt.

Mitt liv som tenåring http://www.janssen-cilag.no/bgdisplay.jhtml?itemname=adhd_teen&product=adhd :

*  Generell uorden, både på skolen og hjemme.

* Er stadig forsinket med oppgaver.

* Får ofte ikke gjort ting, for eksempel lekser.

* Blir lett distrahert og har kort oppmerksomhetsspenn.

* Kommer jevnlig for sent til skolen.

* Gjør alt som har tidsfrist, i siste liten.

* Har en uvanlig rettferdighetssans.

* Har en rekke unnskyldninger for ting som ikke har blitt gjort.

* Gir inntrykk av å ikke lytte når de blir tilsnakket.

Har også lest litt hva andre har skrevet om hvordan de opplever det, og kjenner meg igjen i mye av det – særlig dette med hvordan hodet jobber.

Iflg alle tester jeg har tatt, bør jeg opp til vurdering.  Dette er nettester og ei bok om ADHD – og ja, vet man ikke skal sette mye lit til slike tester, men burde jeg likevel gjøre som de sier?”

…

Etter dette gikk jeg så til legen og spurte om jeg burde utredes. Han ga meg noen skjema jeg fylte ut og det ble utslag på både depresjon, angst og ADHD. Jeg ble da henvist til Psykiatrisk Poliklinikk. De ulike tester for å utelukke fysiske plager hadde jeg stort sett allerede vært gjennom. Jeg tror jeg kan si at det føltes litt som en lettelse å bli tatt på alvor, men følelsene var litt blandede.

Utdrag av ting jeg skrev i denne perioden:

“Den er jo ikke helt ny, tanken at det er et eller annet som ikke stemmer. Heller ikke tanken om ADHD. Men har gjerne kommet til at livet må være som det er uansett. Og at jeg muligens bare innbiller meg ting. Men vet egentlig at det er et eller annet jeg trenger hjelp til å finne ut av, kroppen begynner å bli litt sliten og. Men det er litt skummelt og på et vis.”

“Jeg kan hele livet i teorien egentlig, men mislykkes litt med praksisen.”

“Faktisk ganske ok å ha en slik bror å ringe til. For øvrig ingen i familien som ble kjempesjokkerte. Litt overrasket over at det var nettopp dette jeg tenkte kanskje, fordi de forbinder det med hyperaktivitet, jeg er ikke det – ikke sånn typisk synlig. Men ikke veldig sjokkerte noen av dem, alle har jo visst at ikke alt er som det skal.”

“Fader, nå leste jeg nettopp en tråd i den gruppa om ADHD og følelser. Har lest litt annet der og. Vet ikke helt hva det var jeg skulle frem til her nå   men noe med hvordan hele livet mitt på en måte kan forklares litt.”

“Vet ikke helt hva jeg føler egentlig. En miks av mye rart antageligvis. Nå kan jeg vel ikke vite helt sikkert at det er slik enda, men det forklarer i så fall mye. Og det er på sitt vis godt, men jo, også litt vondt. Jeg og livet mitt blir på en måte noe annet enn hva jeg trodde det var, men samtidig er det jo fortsatt meg og mitt liv. Vrient å forklare.”

… Jepp, mitt hode var rotete.

Helt på slutten av fjoråret var jeg da helt nede. I november sov jeg omtrent ikke og jula sov jeg bort. I januar begynte jeg til behandling i form av samtaleterapi og fikk raskt diagnosen moderat depresjon. Jeg greide ikke lenger yte det som skulle til i jobben. Hodet mitt virket nå ikke i det hele tatt og det var nok egentlig en stund siden det hadde gjort det. Kroppen var også sliten og vond. 1. mars ble jeg sykmeldt.

Nå ser formen ut til å være bedre. Jeg fungerer hvertfall. Blir fortsatt lett sliten, er trøtt og hodet virker ikke. Balanserer på en line og lever mitt strutseliv. Men innimellom kjenner jeg faktisk et lite glimt av engasjement igjen og jeg har faktisk også igjen kjent den godfølelsen inni meg igjen – den gode, stille, deilige kriblinga av lykke – den har jeg savnet.

Joda, skled litt ut her nå, og det jeg skrev ble ikke helt som det jeg trodde jeg skulle skrive, men bringer meg likevel på sitt vis til hit hvor jeg er i dag. Til diagnosen. Den kom raskere enn jeg trodde, men ikke helt uventet. Likevel greier jeg ikke helt å se at den er veldig avgjørende. Og er ikke helt sikker på hvor veien går videre, men man får se.

Jeg er fortsatt levende hvertfall.

Bob Dylan.

I dag fyller Bob Dylan 70 år.

…

….

Dylan har gode tekster. Feks:

Masters Of War

Come you masters of war
You that build all the guns
You that build the death planes
You that build the big bombs
You that hide behind walls
You that hide behind desks
I just want you to know
I can see through your masks

You that never done nothin’
But build to destroy
You play with my world
Like it’s your little toy
You put a gun in my hand
And you hide from my eyes
And you turn and run farther
When the fast bullets fly

Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain

You fasten the triggers
For the others to fire
Then you set back and watch
When the death count gets higher
You hide in your mansion
As young people’s blood
Flows out of their bodies
And is buried in the mud

You’ve thrown the worst fear
That can ever be hurled
Fear to bring children
Into the world
For threatening my baby
Unborn and unnamed
You ain’t worth the blood
That runs in your veins

How much do I know
To talk out of turn
You might say that I’m young
You might say I’m unlearned
But there’s one thing I know
Though I’m younger than you
Even Jesus would never
Forgive what you do

Let me ask you one question
Is your money that good
Will it buy you forgiveness
Do you think that it could
I think you will find
When your death takes its toll
All the money you made
Will never buy back your soul

And I hope that you die
And your death’ll come soon
I will follow your casket
In the pale afternoon
And I’ll watch while you’re lowered
Down to your deathbed
And I’ll stand o’er your grave
’Til I’m sure that you’re dead.

(Er dog litt vel hevngjerrig for min del.)

Fant i farta dessverre ingen god versjon av denne for å kunne legge ut her.

…

Men denne er jo heller ikke dum:

…

http://www.bobdylan.com/

http://www.youtube.com/bobdylan#p/u

…

Man gratulerer med dagen.

- perle